Forside

Mange har hørt om noe som kalles Fornorskingspolitikken. Dette regnes idag som en skamplett på Statens historie. Ideen bak var homogenisering av befolkningen i Norge, ved å assimilere samene inn i det norske folk. Dette inkluderte for eksempel at samer skulle ta norske navn, ikke fikk lov til å snakke samisk, skulle gå i Statens skole, kanskje i noen tilfeller tvangsadoptering av samiske barn, inn i norske familier. Bakgrunnen var altså at Staten ikke ønsket mangfold og en egen nasjonal identitet ved siden av den som skulle kjennetegne majoritetsbefolkningen i landet.

Det norske folk står jo bak samtykket som tillater samfunnsorganiseringen som gjelder i Norge idag. Dette går tilbake til novembergrunnloven av 1814, og unionsoppløsningen i 1905. Før dette er det kjent for mange at Harald Hårfagre sies å ha samlet Norge til étt rike, noe han satte seg som et mål og nektet å klippe håret før han hadde gjennomført (derav navnet). Denne legendariske første samlingen av Norge kan ha skjedd i år 872, altså i vikingtiden. Så fulgte Landsloven fra Magnus Lagabøte i året 1274. Noen tiår etter dette døde imidlertid Norges konge uten direkte arving som kunne ta over Norge som eget rike, og via familiebånd kom Norge på 1300-tallet da under det som var kongen i Danmark.

Det som skjedde på Eidsvoll i 1814 hadde sammenheng med napoleonskrigene og det ideologiske kjølvannet av både de amerikanske kolonienes løsrivelse fra England, og altså Den franske revolusjon. Her får vi nemlig dette med parlement og såkalt nasjonalforsamling, og konstituering av Staten som et eget rettssubjekt. Det vil si noe tilsvarende et Aksjeselskap, som enkelt sagt er et papirdokument som kan kjøpe, selge og eie som seg selv (der er ingen mennesker i et Aksjeselskap, som er hele poenget, jfr. ‘limited liability’). Som en følge av Den industrielle revolusjon og forandringer i manges arbeidsliv og næringveier, oppstod ganske påfallende klasser. I 1840 utkom Marx og Engels med Det kommunistiske manifest, i 1848 var der store revolusjoner i Europa. Venstrebevegelser jobbet mote slutten av 1800-tallet for å engasjere allmuen, i tråd med prinsippene fra Den franske revolusjon, i hvordan samfunnet skulle styres. Ikke bare adgang til å bedrive kommers uavhengig av stand og slektstilhørighet (liberalisme, ‘free enterprise’) men også allmenn stemmerett i Staten ble innført.

Med Staten kom også et separat medlemskap, ved siden av tilhørighet til folket via herkomst og avstamming, nemlig Statsborgerskap. Renaud Camus har skrevet at utskiftbarheten kjent fra Henry Fords nye standardiserte bilfabrikker med samlebånd og stemplingsur, er et ideal som noen også ser at kan påføres selve befolkningen, altså gjennom en slags standardisering og avskaffing av egenart. Man kan si at dette i virkeligheten er det motsatte av mangfold, og har en direkte parallell til Fornorskingspolitikken. Franskmennene så ut til å ville sette inn Staten som ny kilde til all sosial autoritet, istedenfor Gud, mens tyskerne holdt fast på det tradisjonelle begrepet etnisk nasjon, altså i motsetning til politisk (‘civic’) nasjon. Enhver som bekjente seg til idealene fra Den franske revolusjon, og til Staten, kunne i Frankrike motta Statsborgerskap og skulle dermed regnes som like fransk som noen annen.

Her kan vi altså legge merke til et skille der allmenn adgang til å bedrive handel, og til å delta i Valg, kan brukes til å legitimere Staten ved at hele folket får lik rett til å delta i samfunnet, mens man på den andre siden kan bruke Staten til å via Statsborgerskap utdelt til alle interesserte kan demografisk og begrepslig avskaffe selve nasjonen det etniske folk (som ble forsøkt gjort mot samene i Norge, der selvsagt ingen fysisk skulle skulle skades for å ikke å snakke om drepes).

Nasjoner som etniske folkegrupper

En nasjon, i den tradisjonelle og opprinnelige betydningen, etter det latinske ordet (natio) som betyr fødsel og refererer til avstamming og herkomst, er altså noe annet enn papirkonstruksjonen Staten som altså er ord. Men hvilke europeiske folkegrupper har ikke fått en Staten som ihvertfall opprinnelig skulle være en juridisk representasjon av seg? Under følger en AI-generert oversikt som altså må sjekkes mot kilder, og langt ifra er noen fasit.

Katalanere

Tradisjonelt område: Catalonia og andre katalanskspråklige områder ved det vestlige Middelhavet, hovedsakelig i Spania, men også i Frankrike, Andorra og Alghero på Sardinia.

Katalanerne er et romanskspråklig folk med en sterk litterær og politisk tradisjon fra middelalderen. Catalonia hadde egne politiske institusjoner innenfor Aragón-kronen og senere det spanske monarkiet. Katalansk språk og identitet ble kraftig undertrykt under Franco-diktaturet, men har siden demokratiseringen fått en svært sterk institusjonell stilling i Catalonia, med katalansk skolevesen, medier og selvstyreinstitusjoner. Identiteten er derfor ikke umiddelbart kulturelt truet, men forholdet mellom katalansk nasjonalisme og den spanske staten er fortsatt politisk konfliktfylt, særlig etter den ensidige uavhengighetsavstemningen i 2017.

Baskere

Tradisjonelt område: Baskerland på begge sider av Pyreneene, i dagens Spania og Frankrike.

Baskerne skiller seg særlig ut ved språket euskara, som ikke er kjent for å være beslektet med noe annet nålevende språk. Baskisk identitet er svært gammel og har vært knyttet til lokale rettstradisjoner, fjell- og bondesamfunn, sjøfart og senere et sterkt industrialisert samfunn. Under Franco ble baskisk språk og kultur undertrykt. Den moderne konflikten ble dessuten preget av den væpnede separatistorganisasjonen ETA, som drepte mer enn 800 mennesker før den avsluttet sin væpnede virksomhet og senere ble oppløst. I dag har spansk Baskerland omfattende selvstyre, og baskisk kultur og språk har sterke institusjoner. På fransk side er den formelle autonomien langt svakere.

Samer

Tradisjonelt område: Sápmi, som strekker seg over Nord-Norge, Nord-Sverige, Nord-Finland og Kolahalvøya i Russland.

Samene er Europas tydeligste eksempel på et grenseoverskridende urfolk. Tradisjonelle samiske næringer har omfattet fiske, jakt, fangst, jordbruk og reindrift; det er derfor litt misvisende å beskrive samene generelt som et nomadisk reindriftsfolk. For enkelte reindriftssamiske grupper var imidlertid omfattende sesongflytting med reinflokkene helt sentral.

Samene ble utsatt for sterke assimileringsprosesser. I Norge innebar fornorskingspolitikken blant annet press mot samiske språk og kultur gjennom skole, kirke og offentlig politikk. Fra siste del av 1900-tallet kom en omfattende revitalisering. Alta-konflikten på 1970- og 1980-tallet ble et politisk vendepunkt og bidro til prosessen som førte til sameloven og opprettelsen av Sametinget. Det første Sametinget ble åpnet i Karasjok i 1989. I dag er Sametinget et folkevalgt organ med ansvar og virkemidler blant annet innen språk, kultur og utdanning.

Den samiske identiteten har dermed et langt sterkere rettslig og institusjonelt vern enn for få generasjoner siden, men flere samiske språk er fortsatt sårbare, og konflikter om arealbruk, naturinngrep og reindrift gjør spørsmålet om kulturell kontinuitet høyst levende. Norsk lov fastslår i dag at formålet med sameloven er å legge forholdene til rette for at samene kan sikre og utvikle språk, kultur og samfunnsliv.

Sorbere

Tradisjonelt område: Lausitz/Lusatia i det østlige Tyskland, hovedsakelig i Sachsen og Brandenburg.

Sorberne er et lite vestslavisk folk omgitt av et overveldende tyskspråklig flertall. De har to litterære språk, oversorbisk og nedersorbisk, og en egen folkekultur med sterke lokale tradisjoner. De har overlevd århundrer med språklig germanisering og skiftende politiske regimer. I dagens Tyskland er de en offisielt anerkjent nasjonal minoritet med egne kultur- og utdanningsinstitusjoner. Identiteten har et sterkt rettslig vern, men særlig nedersorbisk er utsatt på grunn av få språkbrukere og assimilering.

Frisere

Tradisjonelt område: Nordsjøkysten fra Nederland gjennom Nord-Tyskland samt enkelte øyer.

Friserne er et gammelt germansk folk hvis språk er nært beslektet med engelsk og nederlandsk. Det finnes i dag flere frisiske språk og dialekter, og identiteten varierer betydelig mellom Nederland og Tyskland. I den nederlandske provinsen Friesland/Fryslân står vestfrisisk relativt sterkt og har offentlig anerkjennelse. De langt mindre nord- og østfrisiske språkmiljøene i Tyskland er mer sårbare. Friserne har ikke noen sterk samlet bevegelse for en egen frisisk stat; utfordringen er først og fremst språkets og den lokale kulturens langsiktige overlevelse.

Bretonere

Tradisjonelt område: Bretagne i det nordvestlige Frankrike.

Bretonerne har røtter både i den eldre befolkningen i området og i britonske keltere som krysset Den engelske kanal i tidlig middelalder. Det bretonske språket er derfor et keltisk språk nært beslektet med walisisk og kornisk. Frankrikes sterke historiske vektlegging av fransk som felles nasjonalspråk førte til en dramatisk tilbakegang for bretonsk. Den bretonske identiteten er fortsatt sterk, mens selve språket er langt mer utsatt. Private bretonskspråklige skoler og en moderne kulturell revitalisering har bidratt til å holde det levende.

Korsikanere

Tradisjonelt område: Korsika, Frankrike.

Korsikanerne har en sterk øyidentitet og et eget romansk språk, korsikansk, som språklig står nærmere italienske dialekter enn standardfransk. Korsika var blant annet under genovesisk herredømme før øya ble fransk på 1700-tallet. Det har siden 1900-tallet eksistert både autonomistiske og separatistiske bevegelser, inkludert en lang periode med politisk vold. Korsikansk kultur står fortsatt sterkt som identitet, men språket er utsatt for press fra fransk.

Sardere

Tradisjonelt område: Sardinia, Italia.

Sarderne har en svært gammel og særpreget øykultur. Sardisk er ikke en italiensk dialekt, men et selvstendig romansk språk og regnes gjerne blant de romanske språkene som har bevart flest arkaiske trekk fra latin. Sardinia har regionalt selvstyre innenfor Italia. Den sardiske identiteten er sterk, mens språket har mistet terreng til italiensk og står svakere blant yngre generasjoner. Det finnes sardisk nasjonalisme og selvstendighetsbevegelser, men ingen enkelt politisk holdning representerer den sardiske befolkningen som helhet.

Friulere

Tradisjonelt område: Friuli i det nordøstlige Italia.

Friulerne har sitt eget romanske språk, friulisk, som vanligvis plasseres i den rætoromanske gruppen sammen med blant annet ladinsk. Om de bør betegnes som et eget «folk» eller snarere som en særpreget språklig og regional befolkning innen Italia, er et godt eksempel på hvor uklare grensene for kategorien vår blir. Friulisk er lovbeskyttet og har en betydelig litterær tradisjon, men italiensk dominerer stadig flere samfunnsområder.

Ladinere

Tradisjonelt område: Dolomittene i Nord-Italia, særlig dalfører i Sør-Tirol, Trentino og Belluno.

Ladinerne er en liten alpebefolkning som taler ladinsk, et rætoromansk språk. Fjellandskapet bidro historisk til at små lokalsamfunn kunne bevare særpregede dialekter og tradisjoner. I deler av Sør-Tirol har ladinsk et bemerkelsesverdig sterkt institusjonelt vern gjennom skoler, offentlig språkbruk og politisk representasjon. Befolkningen er liten, men identiteten er derfor relativt robust sammenlignet med mange andre svært små europeiske språkgrupper.

Oksitanere

Tradisjonelt område: Store deler av Sør-Frankrike, med mindre områder i Italia og Spania.

Oksitansk var i middelalderen språket til blant annet trubadurkulturen og hadde en omfattende litterær tradisjon. Området ble imidlertid gradvis integrert i den franske staten, og fransk fortrengte oksitansk fra administrasjon, skole og etter hvert dagligliv. «Oksitanere» er i dag en mindre entydig folkelig identitet enn eksempelvis «baskere» eller «katalanere»: mange innbyggere i Sør-Frankrike vil ikke primært identifisere seg som oksitanere. Språket og kulturarven er likevel gjenstand for betydelig revitaliseringsarbeid.

Aromunere eller vlaker

Tradisjonelt område: Spredte områder på Balkan, særlig i Hellas, Albania, Nord-Makedonia, Serbia og Romania.

Aromunerne taler et øst-romansk språk beslektet med rumensk. Historisk var mange knyttet til transhumant sauehold—sesongmessig flytting av buskap mellom fjell- og lavlandsbeiter—samt handel og håndverk. De har aldri hatt én sammenhengende nasjonalstat eller ett klart avgrenset territorium. Assimilering til større nasjonale språk og identiteter har vært omfattende, og aromunsk regnes som truet. Deres offisielle status varierer sterkt mellom landene.

Rusinere eller karpatorusinere

Tradisjonelt område: Karpatene, særlig deler av dagens Ukraina, Slovakia og Polen, med historiske utvandrermiljøer blant annet i Serbia.

Rusinerne er en østslavisk befolkning med egne språklige og kulturelle tradisjoner. Det er imidlertid omstridt om rusinsk bør forstås som et eget språk og rusinerne som et eget folk, eller som en del av den ukrainske nasjonen. Slovakia, Serbia og flere andre land anerkjenner rusinsk som minoritetsspråk, mens spørsmålet historisk har vært langt mer politisk sensitivt i Ukraina. Dette er et særlig godt eksempel på at skillet mellom «folk» og «regional undergruppe» også kan være politisk omstridt.

Kasjubere

Tradisjonelt område: Kasjubia i Pommern, nord i Polen.

Kasjuberne er en vestslavisk befolkning nært beslektet med polakkene, men med eget språk, kasjubisk. De har historisk levd mellom større tyske og polske kultur- og statsområder og vært utsatt for både germanisering og polsk assimilering. Kasjubisk er i dag anerkjent og undervises i skoler, men de fleste kasjubere betrakter ikke nødvendigvis kasjubisk og polsk identitet som gjensidig utelukkende. Man kan være både kasjuber og polakk.

Schlesiere

Tradisjonelt område: Schlesien, hovedsakelig i Polen, med tilstøtende historiske områder i Tsjekkia og Tyskland.

Schlesien har gjennom historien tilhørt en rekke stater og rommet tyske, polske, tsjekkiske og særegent schlesiske identiteter. I dag identifiserer et betydelig antall mennesker i Polen seg som schlesiere, og det finnes et schlesisk talemål/språk. Hvorvidt schlesierne utgjør et eget folk, en etnisk gruppe eller en regional polsk identitet er fortsatt omstridt. Her ville jeg derfor være særlig forsiktig med en kategorisk betegnelse.

Gagauzere

Tradisjonelt område: Gagauzia i det sørlige Moldova og tilgrensende områder i Ukraina.

Gagauzerne er uvanlige ved kombinasjonen av et tyrkisk språk og tradisjonell østlig-ortodoks kristendom. De har levd under flere imperier og stater og fikk etter Sovjetunionens sammenbrudd et autonomt territorium innen Moldova. Gagauzisk har offisiell status der, men russisk står svært sterkt i dagliglivet, og gagauzisk er språklig utsatt. Identiteten som sådan står sterkere enn språket.

Krimtatarer

Tradisjonelt område: Krimhalvøya i Ukraina.

Krimtatarene er et tyrkisktalende, overveiende muslimsk folk med en flere hundre år gammel stats- og kulturhistorie på Krim, blant annet gjennom Krim-khanatet. I 1944 deporterte Stalin praktisk talt hele folket til Sentral-Asia under katastrofale forhold. Mange kunne først vende tilbake i Sovjetunionens siste år.

Situasjonen har igjen blitt alvorlig etter Russlands okkupasjon og anneksjon av Krim i 2014. Krimtatariske politiske og kulturelle institusjoner har vært utsatt for russiske restriksjoner og represjon, og mange krimtatarer har forlatt halvøya. Dette er derfor en av gruppene på listen hvor spørsmål om sikkerhet, politiske rettigheter og kulturell kontinuitet er særlig akutte.

Karaimer

Tradisjonelt område: Historisk særlig Krim, men også små samfunn i Litauen og Polen.

Karaimene er en svært liten tyrkisktalende, karaistisk-jødisk befolkning med en særegen kombinasjon av språk, religion og kultur. Det historiske samfunnet i Trakai i Litauen er særlig kjent. Gruppen teller nå så få mennesker at både språket og den særegne kulturelle kontinuiteten er alvorlig truet.

Livere

Tradisjonelt område: Kystområdene i Latvia, særlig den historiske liviske kysten i Kurzeme.

Liverne er et finsk-ugrisk folk og språklig beslektet med estere og finner, ikke latviere. De var tidligere langt mer utbredt i Latvia, men ble gradvis assimilert. Livisk som morsmål kom svært nær fullstendig utdøing, men det foregår nå revitaliseringsarbeid og undervisning. Som etnisk og historisk identitet eksisterer liverne fortsatt, men de er blant Europas aller minste tradisjonelle folk.

Setoer

Tradisjonelt område: Setomaa på grensen mellom Estland og Russland.

Setoene er en liten finsk-ugrisk befolkning nært beslektet med esterne, men med egen språkvariant, særegne folketradisjoner og tradisjonelt ortodoks kristendom—i kontrast til det historisk lutherske flertallet blant estere. Den moderne statsgrensen mellom Estland og Russland deler deres tradisjonelle område. Setoidentiteten har opplevd en kulturell revitalisering, men den lille befolkningen og språkovergangen til estisk gjør langsiktig kontinuitet sårbar.

Karelere

Tradisjonelt område: Karelia, delt mellom Finland og Russland.

Karelerne er et finsk-ugrisk folk nært beslektet med finnene. Karelia fikk en enorm kulturell betydning for finsk nasjonsbygging fordi mye av materialet til Kalevala ble samlet inn i karelske områder. Krigene mellom Finland og Sovjetunionen førte til store territorielle og demografiske omveltninger; den finske befolkningen i områdene Finland avstod til Sovjetunionen ble i hovedsak evakuert til Finland. På russisk side har karelsk gått kraftig tilbake til fordel for russisk. Den kulturelle identiteten består, men selve språkets situasjon er sårbar.

Vepsere

Tradisjonelt område: Områder sør og øst for Karelia i det nordvestlige Russland.

Vepserne er et lite finsk-ugrisk folk nært beslektet med finner og karelere. Tradisjonelt levde de i spredte skogs- og jordbrukssamfunn. Sovjetisk sentralisering, urbanisering og russifisering førte til sterk tilbakegang i språket. Vepsisk kultur har siden fått en viss revitalisering, men befolkningen og antallet språkbrukere er så lite at identiteten er utsatt.

Ingrere

Tradisjonelt område: Ingermanland/Ingria omkring St. Petersburg og øst for dagens estiske grense.

Her må man skille mellom flere historiske grupper. Izhorians/ingrere er et gammelt finsk-ugrisk folk, mens ingermanlandsfinner stammer hovedsakelig fra finske bosettere som kom til området under svensk styre. Begge ble sterkt rammet av deportasjoner, forflytninger og assimilering i sovjettiden. Izhorsk har i dag svært få språkbrukere og er kritisk truet.

Votere

Tradisjonelt område: Ingermanland sørvest for St. Petersburg.

Voterne er et svært lite finsk-ugrisk folk hvis språk, votisk, er nært beslektet med estisk. Krig, deportasjoner, russifisering og assimilering reduserte befolkningen dramatisk gjennom 1900-tallet. I dag finnes bare et meget lite miljø igjen, og votisk befinner seg helt i ytterkanten av hva som kan overleve som et levende, overført morsmål.

Komier

Tradisjonelt område: Komi-republikken og omkringliggende områder i det nordøstlige europeiske Russland.

Komiene er et større finsk-ugrisk folk med eget språk og en lang skrifttradisjon. De har en autonom republikk innenfor Russland, men ikke en suveren stat. Russisk innflytelse og demografiske endringer har svekket komisk språkbruk, selv om befolkningen er langt større og de institusjonelle forutsetningene sterkere enn hos eksempelvis votere og livere.

Udmurter

Tradisjonelt område: Udmurtia og omkringliggende områder vest for Ural.

Udmurtene er et finsk-ugrisk folk med eget språk og tradisjonell kultur. De har en autonom republikk innen Russland, men russisk dominerer store deler av offentligheten, og andelen som bruker udmurtisk har falt betydelig. Språkets fremtid og russifisering har derfor vært viktige spørsmål for udmurtiske kulturaktivister.

Marier

Tradisjonelt område: Midtre Volga, særlig republikken Mari El i Russland.

Mariene er et finsk-ugrisk folk som er spesielt interessante fordi deler av befolkningen har bevart en førkristen, naturorientert tradisjonell religion langt inn i moderne tid, ved siden av kristendom. De har egne språkvarianter og en autonom republikk, men har gjennomgått sterk russifisering. Mari språk og kultur eksisterer fortsatt levende, men er under demografisk og språklig press.

Erzya og moksha

Tradisjonelt område: Midtre Volga, særlig republikken Mordovia i Russland.

Erzya og moksha ble tidligere ofte slått sammen under betegnelsen «mordvinere», men har hvert sitt finsk-ugriske språk og egne identiteter. Hvorvidt de skal betraktes som to folk eller deler av én større mordvinsk gruppe har vært diskutert, og mange foretrekker i dag de egne navnene. Begge språkene har gått betydelig tilbake overfor russisk.

Nenetsere

Tradisjonelt område: De arktiske områdene fra det nordøstlige europeiske Russland og langt inn i Sibir.

Nenetsene er et urfolk med samojediske språk, altså en fjern gren av den samme uralske språkfamilien som samisk, finsk og ungarsk. Tradisjonell nenetsisk kultur har i betydelig grad vært knyttet til nomadisk reindrift, med svært lange sesongmessige vandringer. På akkurat dette punktet passer forestillingen om «folket som følger reinsdyrene» faktisk bedre på mange nenetsiske samfunn enn på samene som helhet. Olje- og gassutbygging, industri, klimaendringer, russifisering og inngrep i beiteområdene utgjør betydelige utfordringer for den tradisjonelle livsformen.

(Skrevet av ChatGPT. Sjekk kritiske fakta.)